Ida Storm og Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging svarer om selvskading

Anita Johanna Tørmoen, stipendiat ved Senter for selvmordsforskning og forebygging svarer om selvskading onsdag klokken 19.00. Det gjør også Ida Storm (24) som er med i dokumentaren «Idas dagbok» som vises på VGTV fra onsdag 16. november.

Her kan du stille begge spørsmål, skriv gjerne hvem du vil ha svar fra.

Tørmoen utfører en behandlingsstudie om selvskading og effekt av ulike typer behandling i samarbeid med Oslo Universitetssykehus. Der har så langt snart 70 familier deltatt.
Avholdt onsdag 16. november 2011 kl. 19:00. Intervjuet er avsluttet.

Følelsene tar over, trenger råd.

Innsendt av: K-A

Hei, Dette blir not et rotete og langt spm men sånn er og hodet mitt... Jeg er en dame på snart 30 år som har et stadig tilbakevendende problem med plutselige kraftige humør svinger. Dette kan skje flere ganger i uka, har vært av og på det siste året. Helt uavhengig av pms og slikt. Jeg føler oftere og oftere en slags maktesløshet og frustrasjon overfor mine reaksjoner/følelser jeg ikke klarer å mestre/stoppe. Og dette blir bare værre og værre, det blir et eneste kaos i hodet hvor man tilslutt føler et inntrengende behov for å bare kortslutte hele sirkuset på den ene eller andre måten. Første som faller meg inn er rett og slett å bare skalle hodet ned i bordet der jeg sitter, prøve å fysisk få ut alt det der jeg ikke vil ha det lengre. Men jeg gjør ikke det da, men tenker mye på det. Jeg kan begynne med repeterende bevegelser i slike stunder, stryke over lårene, gå i ringer, vugge frem og tilbake osv. Må gjøre noe.. Er redd jeg kan komme til et punkt jeg ikke klarer å kontrollere meg selv lengre, redd for hva jeg kan komme til å gjøre da. Er jeg på vei mot noe farlig? Jeg snakker ikke om det her til famlilie ol., føles så flaut å ikke klare å ha kontroll over meg selv. Føles like teit og vanskelig å gå til lege. Men jeg trenger råd for å hjelpe meg, tror ikke jeg vil klare det alene, prøvd lenge. Takk for svar.
Hei K-A. Kraftige humørsvingniner er ekstremt slitsomt for den det gjelder! Ikke rart du opplever at kaos og rot er skremmende når det kommer fra innsiden av hodet, eller fra følelser og tankene våre mer presist sagt. Du er sterk som kjenner på dette, og klarer å formulere det du gjør! Ikke vær redd, du tar kontrollen over dette ved å snakke om det, ved å be legen din om hjelp og evt. henvsining til distriktpsykiatrisk senter. Alle mennesker som opplever det du opplever nå vil kunne ha nytte av å snakke med noen andre om det. hilsen Anita

Problemer.

Innsendt av: ----- --- ---

Hallo. eg er en gutt på 15 år, og har slete med selvskading i nesten 3år klarte og slutte med det en liten stund. årsaken til at eg greide og slutte var fordi eg lovde xen min det. men nå faller bare livet mitt i grus igjen. sitter her og vurderer og ta tak i noe skarpt. trenger virkelig hjelp her. føler virkelig Gud har gitt meg ett hint her med tanke på at det gikk an og stille spørsmål her. hva bør eg gjøre trenger et svar vær så snill
Hallo. Du har klart å slutte før, da klarer du det igjen! Siden du har en x nå, så betyr det at kanskje det har vært et brudd med en du er glad i? Kanskje det er en medvirkende årsak til at du sier at livet faller i grus igjen? Uansett står du oppe i en vanskelig siutasjon, du sitter og vurderer å selvskade igjen, men du har heldigvis valgt å skrive inn til oss. Jeg vil gi deg håp fordi jeg hele tiden ser at det går an å få hjelp til å få det bedre, jeg møter så mange som opplever ting som du skriver, og som kanskje ikke selv tror det går an å få hjelp, men som gir det en sjanse! Å starte med å fortelle noen du kjenner om hvordan du har det, eller fortelle helsesøster på skolen feks om dette er en god start for endring! Det er etterhvert mange med lignende plager som deg som står frem og sier at det går an å få hjelp, og at livet ser helt annerledes ut enn da en ser det som mørkest! Jeg ønsker at du kontakter noen, hjelpetelefon ikveld, eller helsesøster imorgen. Du kan også gå til fastlegen og be om henvsining til BUP (barne og ungdomspsykiatrisk poliklinikk). Lykke til.¨Hilsen Anita

Selvskading?

Innsendt av:

Hei, jeg lurte på om selvskading bare kan være kutting i form av kniv eller risping? Kan det også være andre ting... Jeg kjenner ei venninne som har en tendens til å pelle seg i huden, på slike nupper. Hun sier det plager henne veldig at hun gjør det og enkelte ganger har hun sår på armene. Hun påstår at det bare er en dårlig vane hun bør bli kvitt seg, men samtidig sier hun at hun gjør det når hun er fortvilet.
Selvskading kan også være mange andre ting som mennesker gjør for å skade seg selv, selvom kutting er den mest vanlige metoden. Felles er ofte at handlingene blir utført for å regulere sterke følelser, enten for å få ro, avslappethet og slippe unna følelsen, eller også noen ganger for å kjenne en følelse i det hele tatt hvis man føler seg helt tom. Grenseoppgangen mellom dårlige vaner (som også kan bidra til å gjøre skade på personen) og selvskading kan være: dersom en har gjentatt atferden over litt tid, gjør det for å skade seg og derved unngår å mestre andre vanskelige situasjoner, og har andre psykiske plager så blir dette et farlig mønster en trenger hjelp til å bryte. Og ikke bare en ubehagelig uvane.
Anita

Hvordan skal jeg klare det

Innsendt av: Julia elaine

Hei Etter at min pappa døde i 2010, så begynte jeg å kutte meg, på både armer og ben. Jeg klarer ikke utrykke sorgen min, og vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg klarer heller ikke snakke med psykolog. Noe som har gjort at hverdagen min er blitt til at jeg sitter på rommet mitt og har isolert meg helt fra venner og familie.. Hva skal jeg gjøre for å slutte å kutte meg og hvordan skal jeg klare å komme meg mere ut, jeg kutter meg også pga jeg ikke har noe selvtillit.
Hei! Du har en stor sorg og et stort savn! Sterke følelser er vanskelig å håndtere. Du har lagt merke til at du ikke klarer å utrykke sorgen din, og at du isolerer deg og kutter deg. Du og jeg vet at dette ikke gjør at du får det noe bedre, kanskje tverimot blir det en negativ spiral som du ikke klarer å komme deg ut av selv? Det er ikke rart, jeg tror du trenger en eller flere å drøfte dine følelser, ditt savn, og ditt liv med! Du sier også at du har dårlig selvtillit, jeg mener du må forsøke å gi venner og også en psykolog en sjanse til å hjelpe deg. Du kan få det bedre! Delt smerte er halv sorg er et uttrykk, og for deg nå høres det ut som tiden er inne for å dele all din smerte med en annen person. Det har du jo startet med ikveld her på nett, og jeg utforder deg til å kontakte helsesøster/lege/noen du har tillit til imorgen for å fortsette prosessen som kan gi deg et bedre liv.
Lykke til
Hilsen Anita

Hva kan jeg gjøre for å støtte/hjelpe?

Innsendt av: Bekymret mamma

Kan dere gi meg noen konkrete råd om hva jeg kan gjøre for å hjelpe datteren min? Vi har vært hos fastlegen og hun vil henvise videre, så det "faglige" tas hånd om, jeg tenker mer på hva jeg kan gjøre som omsorgsperson i det daglige. Jeg synes også det er vanskelig å vite hvem vi bør informere av hennes omgangskrets? Skole, besteforeldre osv. Fint om jeg kan få noen synspunkter på dette. Tusen takk.
Hei bekymret mamma, som terapeut for ungdom møter jeg mange foreldre som strever med det samme som deg. Det at du har tatt henne med til fastlegen er bra! Kan du starte med å spørre henne hva hun trenger av deg videre? Jeg vet ikke hvor gammel hun er, men de fleste ungdom vil sette pris på å bli spurt selvom de ikke nødvendigvis vet svaret! Det å bli sett og lyttet til er viktig for oss alle, og din datter trenger å vite at du er der og ønsker å være til hjelp for henne. Det har du bevist ved å ta henne på alvor og til legen, og det beste er kanskje fremover nå å støtte henne på denne måten, og å delta i behandling dersom du blir bedt om det. Spør også henne om dere skal fortelle en lærer om problemene slik at hun vet at en på skolen skjønner ved fravær etc. i forb med behandling. Besteforeldre som er nære kan være til god støtte dersom din datter selv ønsker at dere skal fortelle at hun har de plagene hun har.
Lykke til, hilsen Anita

finst der håp?

Innsendt av: Fortvilet

Er det noen håp for oss med Borderline og selvskadingsproblematikk å noen gang bli helt friskmeldt? Slik det er nå er det uutholdelig og det virkler som det ikke er noe ende på ting! Jeg har vært innlagt ett par ganger, men får aldri til å si de rette tingene og blir skrevet ut igjen etter kort tid.
Hei!

Dette må dessverre det siste spørsmålet jeg kan svare på nå.
Ha tro på at du klarer det. Ikke gi opp. Det finnes hjelp! Lege, helsesøster, -ikke gi opp! For dette skal du klare.

Jeg er ikke behandler, men jeg deler mine erfaringer i et håp om at andre kan ha nytte av det. Og i håp om at det kan skape økt forståelse. Jeg har heldigvis klart meg i to år uten skading, -funnet min vei, -og vil oppfordre andre til å lete etter sin vei ut av det.

Jeg vet at dette er ubeskrivelig vanskelig, og t man ikke vet hvor man skal lete eller begynne, -men jeg lover dere alle, -det er håp. TRO på dere selv, og ikke gi opp! Vi vet hvor harddenne kampen er, vi er ikke alene om å føle oss så alene om dette.

Selvskading

Innsendt av: meg

Hei, jeg lurer på hvordan jeg skal klare å slutte med selvskading. Jeg synes det er så ekstremt vanskelig, og klarer det ikke selv.
Hei!

Dette må dessverre det siste spørsmålet jeg kan svare på nå.
Ha tro på at du klarer det. Ikke gi opp. Det finnes hjelp! Lege, helsesøster, -ikke gi opp! For dette skal du klare.

Jeg er ikke behandler, men jeg deler mine erfaringer i et håp om at andre kan ha nytte av det. Og i håp om at det kan skape økt forståelse. Jeg har heldigvis klart meg i to år uten skading, -funnet min vei, -og vil oppfordre andre til å lete etter sin vei ut av det.

Jeg vet at dette er ubeskrivelig vanskelig, og t man ikke vet hvor man skal lete eller begynne, -men jeg lover dere alle, -det er håp. TRO på dere selv, og ikke gi opp! Vi vet hvor harddenne kampen er, vi er ikke alene om å føle oss så alene om dette.

Hudtransplantasjon

Innsendt av: Angrer men godt!

Hei. Først må jeg si du virkelig er tøff som står frem slik du gjør. All ære til deg. Jeg har armen full av arr tett i tett etter mange år med selvskading. Noen mindre og noen som er store pga at de måtte sys. Mitt spørsmål er; hvordan gikk du frem for å få en operasjon om hudtransplantasjon. Skulle ønske jeg kunne få dette da jeg ikke tørr å gå med annet enn gensere som har lange armer, sommer som vinter, Lykke til videre!
Hei!
Hudtransplantasjonen var ikke for å dekke over gamle arr, men for å transplantere hud fra et område til et annet område der huden var kutta bort. Men det er mulig å øve seg på å akseptere arra :)
Lykke til!
Hilsen Ida

Ble så glad!!!!!

Innsendt av: En livredd mor

Først vil jeg bare si DU ER FANTASTISK! Jeg sitter her og tårene renner... det er så utrolig flott å se at du er så glad! du som var så langt nede! Jeg har en datter på 20 år som kutter seg og har forsøkt å ta livet sitt flere ganger. Det skremmer meg at hun tenker som du gjorde. At hun tror hun er en belastning for oss, og at det ville vært bedre for oss om hun var død..... Har du noen tips og råd om hvordan vi kan få henne til å forstå at det er så feil så fei! Hun er som du var, vil ikke prate med oss om følelser. Jeg har blitt fortalt at man ikke skal gi folk med selvmordstanker dårlig samvittighet. men jeg har jo så lyst å fortelle henne at livet vårt ville bli ødelagt om vi skulle miste henne.... det ville bli for tungt å leve videre for oss også. Men dette skal vi da ikke si? Hva ville du høre da du var nede? Var det noe andre gjorde som hjalp deg? Stå på videre! Livet er herlig selv om det går opp og ned for alle iblendt! ::-)
Hei!
Du hørtes akkurat ut som mamma!! :-D Så full av omsorg og fortvilelse! Dette ville mamma skrevet for to år siden!!
Jeg er litt ratløs i kveld og får ikke svart så mye som jeg egentlig vil, men fortsett å bry deg, og fortsett å TRO på jenta di!
Lykke til!!
:)

Hilsen Ida

Selvskading og selvmordstanker

Innsendt av: Mann 28 år

Hei Anita! Jeg begynte med selvskading da jeg gikk på ungdomsskolen med "klassiske" skrape armen min med spisse gjenstander. Når jeg ikke hadde noe skarpe gjenstander var jeg så desperat at jeg knuste cd cover for å skade meg selv. Jeg slo hodet mitt mot veggen,døra og murvegger, trær osv. Jeg slo til meg selv i hodet og ansiktet med bare knytnevene mine også. Jeg følte ingen smerte, men desto fred meg selv. Hvorfor er det slikt? Jeg har vært til psykolog, men der kunne ingen hjelpe meg. De spurte bare spørsmål fra læreboka og hadde ingenting med hvorfor jeg hadde slikt. Jeg spurte dem hvorfor,men fikk fortsatt spørsmål fra læreboka. Fikk ingen svar. Fikk ingen hjelp. Jeg har også prøvd å ta selvmord med å stikke meg selv med en kjøttkniv i brystet og var millimeter i å treffe hjertet. Jeg har prøvd å kverke meg selv, hengt meg selv og alltid hadd selvmordstanker. Hva kan jeg gjøre for å få hjelp eller få slutte med dette? Tusen takk for svar!
Hei Mann 28 år, det er vondt å lese på nett så mange vanskelige opplevelser du har! Og også forferdelig trist at du opplevde hjelpeapparatet som så lite hjelpsomt! Dette deler du med mange andre, allikevel vil jeg formidle håp! Vi vet mye om selvskading og psykiske plager etterhvert, også om hva slags behandling som nytter! Mange har etterhvert opplevd å få hjelp, ikke mist håpet! Ta kontakt med noen du har tillit til og få hjelp til å starte i behandling igjen!

Så flink du har vært!

Innsendt av: Siri

Jeg kan ikke sette meg inn i akkurat hvordan du har hatt det, men jeg vil bare si at jeg er imponert over at du kom deg ut av det, Ida! Det står det respekt av! Flinking! :)
TUSEN TAKK!! :-D

Behandling

Innsendt av: Liljen

Hvor i norge finnes det beste behandlingstilbudet for selvskading og hva består behandlingen i? Jeg har selvskadet i 17 år og trenger å bli "frisk" nå.
Hei Liljen, alle helseforetak skal ha tilgjengelig behandling! Ta kontakt med fastlege for å henvisning til spesialisthjelp.
Jeg håper du får hjelp nå som du virkelig selv opplever behovet, det er et godt utgangspunkt for å få til en endring!
mvh Anita

Hei Ida

Innsendt av: Jeanette S.

Så utrolig bra at du har gjort kjempefremskritt! Noe klarte du jo helt selv. Men lurer på om du har hatt hjelp til å endre ditt perspektiv på livet, og hvilke metoder du bruker for dette? Følte du at du ikke var verdt noe da du startet å skade deg selv, eller var det først en trend blant jentene i klassen, og så ble det en utvei for å kanalisere smerte senere? Det var slik hos oss.
Hei!
Ja, jeg har fått hjelp :) Men det første var at jeg måtte finne en slags greie inni meg som skjønte at det faktisk var mulig å få hjelp, -at det var mulig å slutte med selvskading. Jeg har helt andre perspektiver på livet nå, ja. Jeg har lært meg å LEVE livet, så mye jeg kan. Metodene jeg bruker er å være i aktivitet. Ute i naturen, bruke sansene - jeg er ofte ute ved havet. Lukte sjøen, se bølgene, høre bølgene,jenne havbrisen, og fylle hodet med noe annet enn søppel. Si fine ting til meg selv selvom jeg ikke alltid tror på det. Men sier det uansett. Jeg får mye utbytte av å bytte fokus. Fokusere på det som er bra og godt, se fremskritt og ikke la tilbakeskritt være verdens undergang.
Jeg har hørt mye at skading i klasser på skolen o.l. kan "smitte", ja. Det var ikke sånn for meg, men vet det er sånn for mange. Og noen tar det med seg videre og ut av skolen dessverre...

selvskading

Innsendt av:

Er det noen aldergrenser som dette er mest vanlig. Jeg er selv 59 og driver med selvskading
Det er mest vanlig i slutten av ungdomstiden, men vi ser det i alle aldersgrupper. Det er undersøkt mindre blant voksne og eldre, så vi vet ikke så mye om forekomsten for aldersgruppen din. Jeg ønsker at du kan få hjelp til å slutte med selvskading, kontakt gjerne distriktpsykiatrisk senter der du bor.
mvh Anita

Bør man ikke også fokusere på gutter?

Innsendt av: TheMan

Hei, veldig fin artikkel om et forferdelig tema som fortjener å bli mere belyst. Men jeg har ett spørsmål/brannfakkel som eg ønsker å få svar på. Er det ikke litt på tide at man fokuserer på at også gutter/menn skader seg selv. Dette er noe jeg selv har slitt med, og i en alder av nesten 30 fortsatt har tendenser til. For meg var den konstante fokuseringen på at selvskading var ett "jentefenomen" en ekstra belastning som gjorde ting verre enn de trengte å være. Jeg tror at man ved å "kjønnsnøytralisere" problemstillingen litt kunne hjulpet mange flere. (Og dessverre at der er store mørketall blant gutter for at de "skammer" seg over å ha ett "jenteproblem" og derfor ikke inrømmer det i anonymiserte undersøkelser, jeg hadde i hvertfall aldri inrømmet det i en alder av 17)
Hei TheMan, vi vet at også gutter skader seg selv. Det er faktsik en hel del gutter, også i anonyme spørreundersøkelser som bekrefter at de skader seg selv. 5% blant guttene i en vanlig ungdomspopulasjon sier at de en eller annen gang har gjort dette. Så jeg er helt enig i at dette ikke bare er et jenteproblem. Som terapeut vet jeg også godt at gutter kan komme til behandling med mange plager, deriblant selvskading. Jeg vil forsøke å bidra til å få dette frem til ungdommer av begge kjønn som jeg møter!
Anita

Du er kjempetøff og god!!

Innsendt av: S

Må si at du er veldig tøff som står frem og forteller din historie. Det krever mot og besluttsomhet. Dette hjelper nokk mange andre. Du er kjempetøff og god!!
Tusen, tusen takk!! :)

Der jeg var en gang

Innsendt av: Trulte

Hei! Den veien du går nå, har jeg gått tidligere. I fem år har jeg klart å holde meg unna nå, og jeg blir fryktelig glad på dine vegne! Livet er så mye deiligere og bedre på "den andre siden". Jeg forventet enda en sånn "se på de forferdelige armene mine"-greie da jeg så tittelen, men i stedet fikk jeg en verdig, god dokumentar med lav sannsynlighet for å støte eller trigge noen som fortsatt skader seg. Gratulerer Ida, og masse lykke til videre:-)
Hei!
Tusen takk!!! :D
Så kult at du gjorde deg bevisst på det -"trigger"effektene osv, -jeg var temmelig bevisst på å trigge minst mulig, for jeg skjønner hva du mener!!
FEM år, -GRATULERER!! Du gir håp til meg og mange! Tusen takk!
Masse lykke til videre til deg også :)

Behandling og psykisk selvskading

Innsendt av: Jeanette S.

Hei Anita, hvilke ulike typer behandlinger finnes det/ prøver dere ut i studien ved Senter for Selvmordsforskning? Også lurer jeg på en ting.. Fysisk selsvkading er litt kjent, men opplever dere at noen skader seg selv i form av å utsette seg for situasjoner som de vet kommer til å pine dem psykisk? Og hva kalles evt, dette?
Hei Jeanette, i studien vår får alle ungdommer som er henvist til oss enten vanlig barne og ungdomspyskiatrisk behandling ved BUP, eller Dialektisk Atfersterapi for ungdom. Det er helt klart at også det å utsette seg for psykisk vanskelige situasjoner er et problem for endel mennesker, det kan være forskjellige ting som feks selvutslettende atferd, bli værende med mennesker som plager en etc.

Føler at jeg ikke strekker til..

Innsendt av:

Hei! Jeg har en fryktelig god venninne, som jeg er så fryktelig glad i, som skader og kutter seg selv. Hun er suicidal i tillegg, men hun får hjelp og blir innlagt på psykiatrisk fra tid til annen. Dette gjør så fryktelig vondt for meg. Tenker på henne hele tiden, skulle ønske jeg kunne gjort så mye mer for henne. Jeg har gjort mye, men jeg sliter en del med psyken selv, så jeg har lært nå at jeg må lære å ta vare på meg selv før jeg kan hjelpe andre. Men det som nesten gjør mest vondt er å se hvordan hun forandrer seg. Når hun er sammen meg meg for eksempel, så lyser hun av håp, glede og motivasjon! Hun ser fremover, drømmer om venninneturer sammen med meg, få en fast jobb og førerkort. Da kjenner jeg henne igjen, og kjenner håp igjen. Men så kan det gå noen timer etter at jeg har dratt, så har hun nådd bunnen igjen. Dette er så vanvittig vanskelig! Har du/dere noen tips til meg som utenforstående og venninne som er så glad i denne herlige jenta?? Hun bruker forøvrig dop også, som en "reality escape", og innimellom gir hun blanke i alt som heter penger, og bare handler alt hun har lyst på. Jeg føler rett og slett at hun ikke får nok hjelp der hvor hun får det!:( På forhånd, takk for svar.
Hei!

Det hørtes ut som du strekker mer til enn du burde... Etter det jeg leser så er jo venninna di ganske syk, og det kan være forferdelig vanskelig å forholde seg til - folk har hatt vanskelig for å forholde seg til meg - og jeg kan nå ha vanskelig for å forholde meg til andre mennesker i samme situasjon. Hvis jeg skal prøve å gi et råd så å det være å prøve å distansere deg litt fra henne. At du jobber med å ikke ta det for mye inn på deg. Noen er syke og blir friske, noen er syke, og får et fint liv som syk, og noen forblir syke - lenge.... alltid er det håp!! Men kanskje hun må ha noe annet enn den gode venninna du er en periode, la hverandre være i fred en stund. Jeg snakker KUN om egen erfaring, det er skummelt å svare på disse spørsmåla, for jeg kan kun snakke av egen erfaring. Men jeg håper det ga deg noe.
Lykke til!!

Hilsen Ida :)

Jeg kjenner en som skader seg selv. Bør jeg kontakte hjelp (eventuelt hvem)?

Innsendt av: S

Personen skjærer seg dypt i armen og sier at det gir ham fred å se blodet renne. Han har hatt det vondt i hjemmet og mye mobbing på skole (ca 25 år nå). Jeg har flere ganger sagt at jeg kommer til å kontakte "hjelp" hvis det fortsetter. Men han gir utrykk for at han synes det bare er for "svake". og han mener ihvertfall selv at han ikke er det. Hvem kan jeg kontakte? Han sier han ikke ønsker hjelp. (Han har mange forkjellige "selvtortur" metoder.)
Hei S. Det å ta imot hjelp er å vise styrke. Jeg opplever ofte at mange som skader seg selv med vilje og som ofte har mange negative opplevelser i livet som mobbing el, tenker at det å be om hjelp eller sifra til andre at en har det vanskelig er et tegn på svakhet. Alle mennesker har både svake og sterke sider, og det å kunne få hjelp fra andre er i mange sammenhenger helt avgjørende for oss når vi har det vanskelig.
Du kan ta dette opp med han, og be han henvende seg til sin fastlege eller distrikspsykiatrisk senter.

Hei!

Innsendt av: Ellen

Kjempefin og viktig dokumentar! Jeg var selv selvskader i mange år, men jeg kom meg ut av det. En av de tingene jeg syntes var vanskeligst var at mine foreldre og andre rundt meg ikke visste hvordan de skulle forholde seg til det. Jeg fikk stort sett kjeft, og jeg ser nå at den reaksjonen sikkert kom av frykt og uvitenhet. Dette hadde dessverre motsatt effekt på meg - jeg ble reddere og sintere og skadet meg mer. Hvordan skal man snakke med omgivelsene sine om dette - og hvordan skal en pårørende på best måte møte en som selvskader seg?
Hei!
Det må være vanskelig å være en del av en familie som er rammet av en slik sykdom. Som med min familie, vi var jo en familie som ble rammet av en sykdom, og jeg syns det var så urettferdig at det var JEG som ble det svarte fåret. Vi VIL jo ikke gjøre andre frustrerte, -vil vi??
Dette er vanskelig å svare kort på, og jeg er inggen fagperson, derfor vil jeg anbefale deg at du oppsøker en. Til legen f-eks. innkalle til et pårørendemøte f. eks. ? Lykke til!

Hilsen Ida :)

Takk til deg, Ida Storm.

Innsendt av: Oda

Jeg slet med spiseforstyrrelser i lang tid, for det meste bulimi. Selv om det ikke det ikke er det samme som selvskading tror jeg det er mange likhetstrekk i hva man går igjennom. Jeg kjenner veldig igjen tankene dine før du tenkte å skade deg selv. Før jeg "skadet" meg selv på min måte kjente jeg så inderlig på det drivet om å gjøre det. Det var ingenting som kunne stoppe meg. Jeg er sikker på at jeg kunne gått over lik, bare for å kjenne på roen og den gode følelsen etterpå. Samtidig var det noe i meg som ikke ville, men tanken på roen etterpå veide tyngre enn å faktisk stoppe meg selv fra å gjøre det. Jeg kjente også på ønsket om å ikke være i denne verdenen lengre. På den tiden bodde jeg nært et togspor, og hver gang jeg hørte togfløyta tenkte jeg på hvor befriende det ville være å ligge foran toget og slippe unna alt. Den tanken skremmer meg i dag. Jeg tror ikke jeg har vært så frisk noen gang som jeg er nå! Løsningen til meg ble å oppsøke psykolog, for jeg skjønte jo selv at det var noe galt med meg. Sammen fokuserte vi mye på å kartlegge tankene mine i hverdagen, og hvilke følelser det ga. Tidligere hadde alt føltes som en stor klump, men nå begynte jeg å se ting klarere. Nå som jeg visste hvilke følelser forskjellige situasjoner gav, ble det enklere for meg å uttrykke følelser. Nå er det omtrent to år siden jeg gikk til psykolog. Jeg har hatt 2-3 tilbakefall, men jeg har greid å vende meg i riktig retning igjen. Jeg viser følelser mer enn noen gang. Jeg føler meg mer åpen og ærlig ovenfor meg selv og andre. Jeg ler hver eneste dag, og jeg gråter nesten hver dag. Det er så utrolig herlig! Det har faktisk gått så langt at jeg hadde glemt mye av den tunge tiden som var. Men jeg vil takke deg, Ida Storm, for at du har mint meg på følelsen av framgang og mestring. Jeg har aldri tatt meg tid til å reflektere over hvor langt jeg har kommet. Jeg er stolt av meg selv, og jeg er stolt av deg! Ønsker deg alt godt.
Alt du har vært igjennom, -SÅ FANTASTISK at du kan kjenne nå at du er stolt av deg selv! Nå smiler jeg!! :D Gratulerer med det! Stå på videre!
Hilsen Ida :)

Selvmordtrang

Innsendt av: Mor

Hei! Hva skal man gjøre når man har stor trang til å ta sitt eget liv? Da snakker jeg akkurat om de sekundene/minuttene når tranget er der, og ikke terapi hvor man går ukentlig og når selvmordstrang allerede dempet. Takk for svaret!
Hei!

Jeg tror terapien utenfor de minuttene trangen er der er viktig for å forebygge at de kommer. Ellers vil jeg råde deg til å snakke med en terapeut om hva du skal gjøre.
Lykke, lykke til!

Hilsen IDa

Under behandling

Innsendt av:

Hei, først og fremst ønsker jeg å rose deg Ida Storm, som tørr å "stå frem" og fortelle din historie. Det inspirerer!! Det kreves ett stort mot og jeg gleder meg over at det jobbes for å gjøre selvskading til et mindre tabubelagt tema. Jeg er ei jente på 24 år, som selv sliter med selvskading, det har jeg gjort i ca 4 år.. Det er siden Februar 2011 jeg har kjempet hardest og hatt lengst perioder med mye selvskading. Jeg får behandling på dps Gjøvik. Og har forstått at dette er en lang prosses og en hard kamp. Jeg har aldri vært innlagt for problemene mine , men har ofte tenkt at det hadde vært det beste. På legevakta har jeg alltid fått høre at jeg ikke er syk nok. Jeg syntes det er vanskelig å bli hørt. Selv om man ikke ser syk ut så kan man ha det like vondt om ikke vondere! Det som er det vondeste for meg er å bruke all tid og energi på å skjule selvskadinga. Ingen tror at jeg noen gang kunne gjort noe slik. Jeg setter på meg et smil og tillater ingen å se mine problemer(bortsett fra familie,samboer og 2 venninner) og det kommer av at jeg skammer meg veldig og er utrolig redd for hva folk kommer til å si om meg, jeg er redd for å få rare blikk,miste venner og rett og slett bli sett på som "gal" Jeg kommer fra et lite sted, hvor folk prater mye, altfor mye. Derfor beundrer jeg deg Ida, som er deg selv og tørr å være ærlig. Jeg kunne ønske jeg var mindre redd for hva andre ville si om meg, kanskje jeg hadde klart å slappe litt mer av og slippe å føle at jeg lever ett dobbeltliv. Hvordan har du klart å finne slik stryrke?? og har du blitt møtt med forståelse ?? Håper på tips og svar :) Mvh Jeanette
Hei Jeanette!

Tusen takk!
Ja, det er en lang prosess og en hard kamp, -men jeg leser jo her at du VIL. Du VIL få det bedre. Tro på det! Å høre at du ikke er syk nok når du har det så vanskelig er veldig tåpelig å si av legevakta. Hvordan ser en psykiatrisk pasient ut? Jeg kjenner en hel haug, jeg kan ikke se forskjell på de som alle andre. Det er dessverre veldig kjent at selsvskadere er ekstra sårbare og bærer med seg mye skam og skyld. Det er en JÆVLI urettferdig sykdom!! Psykiske sykdommer generelt, -det er så tabu og misforstått! Jeg skjønner du er redd for hva andre vil si. Jeg skjønner deg inderlig godt. Jeg kommer fra en liten by med 6000 innbyggere, og en del av de er veldig interessert i å snakke om andres problemer. Og de kan til og med lage problemer som andre har som ikke finnes. Ganske fascinerende egentlig! Men da jeg ble helt åpen, har jeg ikke fått noe annet enn positive tilbakemeldinger. Folk takker for at jeg kan si at "sånn er livet". At det skal være greit å snakke om det. ALLE har noe. ALLE møter motgang, ALLE kjenner noen som sliter med noe akkurat nå. Jeg er skikkelig dritredd mange ganger, men det har kommet seg, jeg har lært meg å gi litt mer F. Nå kan folk sladre om hva de vil, -når det gjleder meg er det liksom ikke noe å overdrive heller. Å finne sånn styrke er vanskelig å forklare... den kommer og går, og jeg tror nok ALLE har den, det er bare vanskelig å finne den. Og noen ganger gjemmer den sg igjen. Men stort sett bare overgir jeg meg. Tenker at, -greit, -så syns det, eller tro det da, jeg er det jeg er uansett. Men det er IKKE lett. Men jeg er ganske så sikker på at vil møte forståelse og respekt ved å være åpen om det. Og noe jeg tenker en del på...: vi lever EN gang her på jorda i denne kroppen. Benytt det! Si det du mener, gjør det du vil. Igjen, -det er IKKE lett, men jeg kommer mer og mer inn på tanken. Noen ganger er jeg skikkelig redd, vil ikke se rundt meg, går og ser ned i bakken. Men så ser jeg rett opp i himmelen. Så prøver jeg å se en liten prikk, nesten usynlig, og på den prikken er det et lite vesen som er kjemperedd, men så hopper vesenet opp og ned og som det vil. Også tenker jeg; -spiller det noen rolle? Også prøver jeg å være den prikken. Noen ganger kan det hjelpe litt, andre ganger ikke. Nå kom jeg litt ut av spørsmålet, men JA, -jeg har blitt møtt med forståelse :)

Hudtransplantasjon

Innsendt av:

Hvordan kan man få hudtransplantasjon? Har selv vært selvskader og har en arm som ikke er så pen...
Hudtransplantasjon kan man etter hva jeg vet bare fås hvis det "MÅ". Ikke at man kan "bytte ut" noe av huden, men transplantere hud fra et område til et annet sted på kroppen der det ikke er hud.
Jeg har all verdens forståelse for at arra plager deg. Der er det mange som kjenner seg igjen. Vi skulle lagd en Verdensdag for Selvskadere i T-skjorte ;)
Men øvelse gjør mester, det kan gå greit etterhvert også, om man øver seg en del. Det verste er helt i begynnelsen

Utrolig flott av deg, Ida!

Innsendt av: Viri Valle

Hei Ida, Dette er ikke et spørsmål, men en tilbakemelding. Jeg ville bare si at jeg synes det er utrolig beundringsverdig av deg å gjøre dette! Det er så viktig at noen forteller åpent om et så vondt og vanskelig tema - jeg håper det kan hjelpe andre som sliter med det samme. Det er også veldig fint å lese at det du har klart å overvinne dette og har det bedre! Stå på videre :)
Hei!

Tusen takk!! :)
Takktakktakk!
Ja, -det er sårt og vanskelig, -et tabubelagt tema, derfor er det så viktig å si ifra at SÅNN er det, SÅNN er livet for MANGE, og det å være redd for å snakke om det, -det burde ikke finnes redsel for det, -men selvfølgelig gjør det det i en verden full av fordommer. Men det er på tide at vi går fremover.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre

Innsendt av: Lisa

Siden 9.klasse så har jeg kuttet meg, etter at jeg fikk kjæreste så gikk det bedre, men når vi slo opp så ble det ille igjen. Nå har jeg det bra og jeg har en kjæreste som tar vare på meg, og takket være han så har jeg ikke kuttet meg på over et år. Men jeg er redd for at hvis det skulle skje noe i livet mitt, at jeg skulle falle tilbake der jeg har vært. Jeg har prøvd å få hjelp, men helsesøster vil bare snakke om meg, da jeg ble sendt til rådgiver så snudde hun på det så vi snakket om utdanningen min. Jeg vil stoppe det nå, i tilfelle jeg skulle falle tilbake for jeg vil ikke det, det er et helvete..
Er det selvskadingen du sliter med, at du selvskader i praksis nå, eller tanken på å gjøre det? Begge deler er et helvete, ja, og det burde du slippe å ha. Kanskje det er viktig at helsesøster vil snakke om deg? Det er uansett mye hjelp man kan få, -kanskje du kan kontakte fastlegen, eller psykolog? Jeg skjønner du er desperat! Men ha tro, -BELIEVE ME, -det funker!!

Selvskading og selvmord går ikke hand i hand?

Innsendt av: ØK

Jeg mener å lest et sted at det er "selvmordsforebyggende" å kutte seg selv.. er det sant?
På èn måte kan det stemme. Det kan nok hørtes helt uforståelig og absurd for mennesker utenfor, men noen ganger skader man seg rett og slett for å overleve de intense følelsene, tankene og kaoset inni seg. Overføre det til et sted man kan se det gjør vondt, vite hva man skal gjøre med det (plastre/sy/stripse)
Jeg kan svare litt forskjellig på spørsmålene her, det er fordi jeg har brukt selvskading på mange måter, og fordi jeg har flere ulike erfaringer mht selvskading, mestring, psykiatri etc. Og jeg kan bare snakke for min egen del, selvom jeg vet at det gjelder veldig mange...

til meg som er i hjelpeapparetet...

Innsendt av: sosionomen

Jeg jobber på ungdomspsykiatrisk og møter mange unge jenter og gutter som sliter med selvskading. Jeg vil egentlig bare spørre deg om det er noe du føler vi som hjelpeapparat bør tenke på eller gjøre annerledes for de vi møter? Hvordan ville du ha blitt møtt om du møtte meg ved en av dine innleggelser?
Hei!

Mitt råd er å gi mye ros for fremskrittene, de som kan være helt usynlige utenifra. Som å overleve en dag som pasienten egentlig ikke holder ut. Gi de en bekreftelse på at de får til noe. Noe som "utenifra" ikke blir sett. Fokuser mye på fremskrittene, lær av tilbakeskrittene, og gå videre. "Hei" på de! :) Gi de kunnskap om psykisk helse. Og hvordan fysisk og psykisk helse henger sammen. Det er sånn jeg gjerne vil bli møtt

Hvorfor selvskading og ikke selvmord?

Innsendt av: L - oslo

Hvorfor fortsatte du med å skade deg selv i så mange år, men ikke selvmord? Vurderte du? Prøvde du?
Hei!

Jeg fant ut at selvskading var en måte jeg kunne mestre intense vonde følelser og tanker på. En veldig vond sirkel. -Selvskading - skyld - skam - dårligsamvittighet - intense vonde følelser - selvskading - skam .... osv. Jeg måtte liksom "trappe opp" på skadinga for å få samme effekten. Mange ganger selvskader man seg nettopp for å OVERLEVE. At man holder ikke ut de intense følelsene, tankene, desperasjonen inni seg. Så det er nok noe som er ganske misforstått, -at de som kutter seg vil ta livet sitt. I noen tilfeller er det slik, men i de aller fleste tilfeller er det ikke slik. Jeg har tenkt mye på selvmord. Noen ganger hadde jeg et intenst sterkt ønske om å dø. Jeg tok overdoser av rusmidler og tabletter, og jeg kutta meg på halsen, men hadde flaks. Med "flaks" mener jeg at jeg kunne dødd, men at inni meg et sted hadde jeg jo et håp... jeg VILLE leve... bare ikke slik. Så akkurat dèt var nok heller å "leke" med livet.

pliss svar meg

Innsendt av: Christina

Jeg har kuttet meg mange ganger.. jeg vet det ikke er lurt, men det er den beste smerten sånn at jeg ikke merker alt det som er vondt inni meg.. er det steder det ikke synes like godt men som det er vondt?
Hei!
Du burde heller få hjelp med å bli kvitt selvskadingen. Om du skader steder der det ikke syns, er det fortsatt et problem du har. Mitt råd er å søke hjelp, -helsesøster, psykolog, lege... Det finnes veldig mange måter å få ut det vonde inni seg uten å selvskade!
Lykke til!

du ser normal ut

Innsendt av: en vanlig person på gaten

er det helt nødvendig med selvskading jeg mener du ser ut som en helt normal og intelligent jente. kanskje du burde studere noe du liker på universitetet eller reise til malaysia en tur og se regnskogen. tror du har en dårlig selv bilde om deg selv men tror du noen andre ser det for det gjør ingen andre dette er ditt eget bilde av deg selv.
"Om det er nødvendig med selvskading", -det er det ikke. -HVIS man vet om andre måter å mestre psykiske problemer på. Det er mange måter å mestre psykiske problemer på, selvskading er en av de. Men det gjør det langt verre. Det "letter på trykket" for en liten stund, før dt blir enda verre. Som å tisse i buksa når man fryser.
Takk, -jeg tar det som et kompliment at du sier jeg ser normal og intelligent ut!
I denne omgang i livet har jeg ikke som mål å studere eller reise til Malaysia (det måtte isåfall blitt en tur til Lofoten hvis/når jeg skal reise:)). Ja, jeg har hatt et helt ELENDIG selvbilde, men det begynner heldigvis å komme seg. Psykiske sykdommer er ikke så synlige. Folk i Malaysia kan ha det helt jævlig, og de som studerer kan slite psykisk de også. Mange av de gjør jo det også. Det er trist. Og enda tristere at det fortsatt er tabu. Men det begynner å komme seg da, -dèt er bra, -og det trengs!

Til IDA og ANITA: Er selvskading erstatning for språk?

Innsendt av: Rune

Hei! Til begge...! For å utdype: Er det å skade seg selv rett og slett en uheldig kommunikasjonsform? Jeg mener; det har jo LANGT større effekt å vise frem en blodig arm, enn å si: "Jeg har det vanskelig nå for tiden..." Hva tenker dere? Det ligger vel et ønske om å kommunisere noe her? ALLE gode ønsker fra meg. Men særlig til Ida, da. TAKK for at du stiller opp!! :-) -R-
Hei!
Det har ikke gjeldt for meg, -å si at jeg har det vanskelig på dèn måten. Nå kan jeg bare snakke for meg selv, men da jeg skadet meg mye så vaska jeg blod for harde livet før noen skulle oppdage det. Jeg kom til legevakta for å bli sydd, mye skam og skyld. Blodet var vel heller en form for å få ut "trykket" inni meg. Jeg var veldig syk, og jeg klarte ikke å gråte. helt umulig, så da ble blodet et resultat av trykket jeg desperat måtte få ut. Noen gråter, noen blør. Jeg vil anbefale å GRÅTE! Selvom det kan være utrolig vanskelig. Jeg forstår at selvskading er vanskelig å forstå

Selvskading

Innsendt av: Hilsen fortvilet mor

Hei Ida. Vil først og fremst takke deg for at du står frem og kanskje kan hjelpe andre i samme situasjon. Jeg har selv en datter som er langt nede psykisk og driver med selvskading. Det er frustrerende for en mor å ikke kunne hjelpe. Hun har mange rundt seg i et støtteaparat, har vært innlagt på ungdompsykriatisk og også på Bup akutt Sanderud. Spørsmålet mitt er følgenede : Hva heter det stedet i Skien hvor du fikk hjelp?
Hei!
Jeg har veldig forståelse for at det må være forferdelig frustrerende å være mor til en datter som er psykisk syk og kutter seg. Du hjelper nok "bare" ved det at du bryr deg! Det stedet i Skien jeg var innlagt på eksisterer ikke mer, men det finnes tilsvarende avdelinger som driver med noe av det samme. "Behandlingsavdelinger", -det er noen av de i hvert fylke - er jeg ganske sikker på. Det finnes hjelp! Selvskading kan nok være veldig vanskelig å behandle. Man må liksom bytte det ut med noe annet. Selvskade er å mestre vonde følelser og tanker på en veldig destruktiv måte. Men ved å lære- og erfare at det finnes andre måter å mestre livet på for å få et bedre liv. Lykke til!

Hvordan takle arrene

Innsendt av: Ex-skader

Hei Ida! Først vil jeg takke for din åpenhet, du er modig som står frem med historien din på denne måten! Jeg kuttet meg selv for 6-7 år siden, og den ene armen min er preget av den tiden. Noen av arrene er ganske store og veldig synlige. Har du noen tips til hvordan man kan dekke dette på en god måte? Jeg har vurdert å tatovere over dem, men vet ikke helt om det er så lurt?
Hei!
Takk for så fin tilbakemelding, det varmer :)
Når det gjelder arrene er nok den beste måten å "skjule" de på det å akseptere at de er der. Å ikke stresse med kremer eller tatoveringer, men heller finne en aksept for at der er de, og der vil de være. Selv krevde det mye øving fra meg før det gikk "greit" å gå i kortarma gensere. Når jeg ikke tenker på det selv, er det ikke så mange andre heller som tenker på det. Det som foregår i andres hoder, -det er nok mest hva din egen kritiker sier. Jeg vet godt hvor vanskelig det er, men jeg vil anbefale deg å begynne å øve deg. Akseptere arra, og akseptere deg selv. Det hørtes enkelt ut, men det vil du nok erfare at det ikke er. Men gi det et forsøk, jeg syns ikke du skal gjøre noe drastisk for å skjule de eller stresse med å dekke de. Det vitner bare om en smerte som du har overlevd. Bær den med stolthet!
Alle beste ønsker til deg! :)

Tidligere intervjuer

Har du utstyret i orden?

Har du utstyret i orden?
Hvor viktig er utstyret for å få effekt av treningen? Riktig klær, sko, klokke, treningsstikk, ball eller manualer. Hvis du skal kjøpe deg ett apparat eller treningsutstyr, hva bør det være og hvordan kan du bruke dette mest mulig allsidig? Hvilket naturlig utstyr fra hjemmet kan du bruke til styrketrening? Be om råd fra treningsekspert i Vektklubb.no Trine Hattestad. OL-vinneren instruerer i pilates, styrketrening og spinning, og driver eget treningssenter.
Tirsdag 15.mai 2012 kl. 12.00 Klikk her for å se intervjuet

Still spørsmål til Norges MGP-håp
Tooji Keshtkar (24) er klar for å representere Norge i Eurovision-finalen i Aserbajdsjan med låta «Stay». Mandag stiller han opp for å svare på dine spørsmål!
Mandag 14.mai 2012 kl. 11.45 Klikk her for å se intervjuet
Gode tips til 17. mai-mat

Gode tips til 17. mai-mat
Nasjonaldagen står snart for tur og festmat står på menyen. Skal du servere mat eller ta med deg en rett? Trenger du tips til hva du kan lage? Eller har du spørsmål om hvordan du kan gjøre den maten du har tenk til å lage, sunn og lettvin? Kanskje til og med delikat? Be om tips fra kokk i VGs Vektklubb.no, Tommy Østhagen. Han driver eget kateringfirma og delikatessebutikk, og har skrevet flere kokebøker.
Mandag 14.mai 2012 kl. 11.00 Klikk her for å se intervjuet

Faste spaltister

Vektklubb