Fredrik Walby svarer om selvmord

Minst 841 personer har tatt sitt eget liv i psykisk helsevern de siste 10 årene. Fredrik Walby har blant annet gått gjennom selvmordstallene i Oslo i 2006 og svarer på spørsmål rundt selvmord.
35 Liker

susidal person tar livet sitt på sykhus med ting som er på rommet

Innsendt av: Erna Olset

Korfor må ingen forlate stillingane sine som har eit system som ikke er brukbart og mennesker tar livet sitt??Er det ingen som må stå ansvarlige når menneske livet går tapt på et Sykehus kor man skall vere i trygge hender??
Det er ikke mulig å forhindre alle selvmord i psykisk helsevern. Det ville krevd behandlings og overvåkningsregimer av dimensjoner som ingen ville kunne akseptere. Alikevell ser man at det skjer feil som er kritikkverdige. Involvere behandlere og ansvarlige tar ofte dette meget tungt, og man kan også risikere kritikk fra Helsetilsynet. Tror ikke sanksjoner på enkeltperson nivå vil hjelpe så mye, men det finnes flere eksempler på at folk har måttet gå etter gjentatt systemsvikt.
32 Liker

Pressen og selvmord

Innsendt av: Undrende

Skulle ikke pressen la vær å skrive om selvmord fordi økt oppmerksomhet øker faren?
se annet svar
35 Liker

Forsøkt å få hjelp i årevis

Innsendt av: uten håp

Ser at VG opererer med overskriften, be om hjelp... Problemet er at det gjorde jeg for mange mange år siden, og legen min sitter fortsatt og klør seg bak øret og vet ikke riktig hva h*n skal gjøre. Jeg har hatt en barndom med store påkjenninger og også hatt store påkjenninger i voksen alder. JEg blir bare mer og mer sliten nå, men fortsatt får jeg ikke konkret hjelp. Det vet liksom ikke hva de skal gjøre, og jeg har heller ingen diagnose. DPS fikk jeg avslag fra, og det blir bare rot fra ende til annen. Så hva gjør man da?
Det går an å klage på avslaget fra DPS, alternativt kan legen skrive en ny og mer spesifikk henvisning. Mange kommuner har også ulike tilbud. Drøft dette med fastlegen.
28 Liker

bivirkninger

Innsendt av: Per Arne Botheim

Har selv hatt 4 selvmordsforsøk etter ha fått Tolvon. Brukes det enda eller finnes det noe bedre,
Regner med at du med bedre mener mere effektivt mot depresjon? Det finnes mange ulike medikamentelle alternativer. Snakke med legen din om dette.
36 Liker

Mistet lysten på livet.

Innsendt av: Roald

Jeg har nå isolert meg i 4 år og hatt store problemer med deppresjon og sosial angst samt OCD. Jeg går på antidepressiva men føler det hjelper ingenting.

For en stund siden mistet jeg min kjære. Det eneste jeg brydde meg om i hele livet mitt var hun. Aldri brydd meg om være rik eller noen materiele ting.
Når hun sovnet inn ble hele hjertet mitt rivd ut og alt gleden med livet sluttet det øyeblikket.

Jeg har ikke følt et eneste øyeblikk siden da hvor jeg følte det minste av glede eller dro pittelitt på smilebåndet.
Uten hun ved siden av meg ser jeg rett og slett ikke lenger poenget.
Jeg sitter hver dag og håper en dag kommer hun in døren igjen det er det eneste som holder meg i live.

Jeg vurderer hver dag og ta selvmord, jeg ser rett og slett ikke poenget med livet lenger.
Jeg griner meg til søvn hver dag, sover maximum 3-4 timer hver natt og er ødelagt hele dagen. Er så sliten av livet at jeg så vidt orker og åpne øynene. Eneste jeg tenker på om dagene er og ende livet mitt.


Hva skal jeg gjøre?
Eneste jeg ønsker i livet er og en gang kunne smile igjen.
Det høres ut som om du trenger mere intensiv hjelp en periode for å komme videre etter denne store belastningen. Snakk med fastlegen eller behandleren din. Generelt er aktivitet også svært viktig. Trolig finnes det ulike tilbud der du bor, snakk igjen med lege / behandler eller psykisk helsearbeider i kommunden.
33 Liker

VGs selvmordsfokus

Innsendt av: Hans Christian

Er det ansvarlig av VG-redaksjonen å fokusere så kraftig på dette med de vinklingene vi nå ser?
Jeg tror det er vesentlig å få belyst dette vanskelige området, som det etter mitt syn har vært for lite fokus på i mange år. Nøktern omtale er ikke farlig, men det er viktig å få frem at det finnes behandlingsmuligheter, ikke bare tragiske enkelthistorier
38 Liker

Søke pasientskadeerstatning

Innsendt av:

Hei

Min far tok livet sitt i vår, 52 år gammel. Han var frivillig innlagt på psykiatrisk døgnavdeling etter gjentatte selvmordsforsøk. Han fikk tillatelse til å gå seg en tur, men det var først da han hadde vært borte i 6 timer at personalet begynte å lete. Han ble funnet neste morgen i sjøen etter å ha druknet seg. Min stemor vil ikke søke pasientskadeerstatning, men jeg mener at de ansatte helt klart ikke har tatt min far på alvor, og at det foreligger både behandlings- og diagnosesvikt. Mitt spørsmål er om jeg, som sønn, kan søke om pasientskadeerstatning selv om min stemor ikke ønsker det?
Kan ikke konkret jussen her, men du kan henvende deg til NPE å drøfte mulighetene. Uansett vil jeg anbefale deg å kontakte Helsetilsynet i fylket først å be de gå gjennom saken, hvis ikke det alt er gjort.
31 Liker

Redd for å miste mamma

Innsendt av: Bekymret datter

Hei. Min mor, 59 år gammel og fortsatt gift med pappa, har fra ungdomen slitt med depresjon. Hun har håndtert hverdagen ved å skjule for omverden hvordan hun har det. De siste årene har depresjonen blitt verre da mamma tror pappa holder på med andre damer. Dette vet jeg er er oppspinn fra hennes side da hun ønsker å gi han skylden for hvordan hun har hatt det i alle år. Min vurdering har ført til at hun tror pappa og jeg sammen går mot henne for å ødelegge for henne, noe som selvfølgelig er helt feil. Problemene mellom de har eskalert de siste årene og det er daglig krangling og beskyldninger  rettet mot pappa. Dette har ført til at pappa ikke lenger orker denne hverdagen og ønsker å flytte ut. Hans trusler om å flytte fra henne har gjort at mamma truer pappa og meg med selvmord hvis han velger å dra. Sammen går de til en psykiater for å få hjelp, hvor hovedfokuset er på mammas depresjon. Psykiateren har lovet de at alt skal gå bra både med mamma og med de to, men de føler "hjelpen" de får  ikke hjelper nevneverdig. Psykiaterens metodikk er å gå gjennom hva som skjer i hjernen til mamma når hun er i forskjellige sinstemninger og skriver ut masse tabletter som mamma skal ta. En pille mot sjalusi, en pille mot angst, en pille mot sinne osv. Tablettene resulterer i at mamma er mye dopet ned siden pillene er så sterke. Over tid så har vi sett at alle disse pillene ikke hjelper og eneste håpet vi holder i er ordene fra psykiater som sier at det skal gå bra. Jeg er bekymret for mine foreldre og spesielt mamma som pga dyp depresjon truer både pappa og meg med å ta livet sitt. Er du kjent med lignende situasjoner og hvordan andre har håndtert dette? Vi føler oss hjelpeløse for vi ser ingen bedring og vi er redde for å miste mamma.
Ikke mulig å være så konkret uten å kjenne detaljene, man kan du be om å være med til en fellestime hos psykiateren å få din bekymring frem der? Ofte nyttig i slike kompliserte saker.
32 Liker

selvskading

Innsendt av:

Har en venn som har drevet med selvskading tidligere, men klarte å slutte. Nå har denne personen begynt på nytt, og jeg er redd for at det er enda mere alvorlig. Jeg er den eneste som vet at de gjør det. Hva kan jeg gjøre?
Snakk, spør direkte, råd vedkommende til å oppsøke behandling.
36 Liker

Forskes det på unge mennesker som har "mye" gjeld og som tar livet sitt?

Innsendt av: Mor

Om ikke, bør det opprettes forskning på dette feltet.
Min sønn hadde mye kredittgjeld, og tok livet sitt, da han ikke så noen vei for å få betalt gjelda!
Tror mange der ute sliter med kortgjeld.
HEi, kjenner desverre ikke til noe slik norsk forskning
36 Liker

Hva kan man gjøre

Innsendt av:

At det er noe feil med meg. Helt klart. Kort beskrevet. Har nå forsøkt tre ganger men ikke lykkes hmmmmm. Jeg ser ikke noen framtid med noe. Har nå også startet med å fjerne meg fra det sosiale livet. Det gå flere dager det ser bra ut, men så helt plutselig er jeg der igjen med mine svarte tanker om meg selv. Grever ned meg i jobb, jobber snart 7 dager i uke, bare for å slippe å være hemme alene. Vet om at jeg får det bra med noen som jeg får like, men tørr ikke lengre å snakke med folk om det ikke er jobb relatert. Har min familie på langt avstand fra meg, har da også fjernt meg fra dem. Gjør ting som bare skader meg.
Du bør skaffe deg en henvisning fra fastlege til ditt lokale DPS, eller til en privatpraktiserende psykolog eller psykiater.
36 Liker

Samarbeid med pårørende

Innsendt av: -Fab

Min samboer har slitt med dyp depresjon i snart to år nå. Pga alvorlige bivirkninger sluttet hun på antidepressiva for 9 mnd siden og hun og vi har bedt om å få forsøke en ny medisin siden da. Hun blir medikamentelt behandlet for epilesi og derfor tør ikke leger/psykiatere å foreskrive ny medisin til henne uten at hun er innlagt i oppstartsperioden. Fremdeles har behandlere ingen planer om å legge henne inn og når jeg og andre pårørende tar kontakt telefonisk og per post for å framskynde dette blir det journalført at vi er "pågående og maser", noe som hun blir negativt møtt med neste gang hun har en oppfølgingstime hos behandlere.

Hvordan skal vi gå fram for å hjelpe henne når alt stopper opp hos behandlere som verken ønsker dialog eller samarbeid med pårørende, og ikke fatter avgjørelser som er neste skritt i det å hjelpe min samboer?
Hvordan kan vi gjøre det uten at behandler tar det utover henne?
HEi, se flere lignende spørsmål over. Mitt forslag; be om et felles møte med behandler og beskriv situasjonen rolig og nøkternt slik du gjør her.
36 Liker

Normalt

Innsendt av:

Hei
Jeg lurte bare på om det er normalt å ha tenkt tanken på å ta sitt eget liv, ikke å gå rundt å tenke på det hele tiden. At man tenker på det av og til? At man finner ut hva som er den letteste måten osv. Er det vanlig at folk gjør det?
Det er vanlig å ha hatt tanker om selvmord en eller flere ganger i livet, men man bør ikke gå med det over lengre tid uten å søke hjelp.
33 Liker

Sammenheng

Innsendt av: Boms

Er det forsket på om det er noen sammenheng mellom selvmord og hvilken diagnose som er satt? Hender det at folk blir mer suicidale etter at diagnose er gitt?
Ja, bl.a. min egen forskning viser at det er de alvorligste depresjonene som har aller størst risiko. Hensikten med en diagnose er først og fremst å kunne sette i gang rikig behandling, suicidalitet vil da som hovedregel bli mindre.
33 Liker

vold i nære relasjoner

Innsendt av: steinar

Er det noe empiri som viser sammenheng mellom vold i nære relasjoner og suicidalitet. Hva tenker du om det?
Rekker bare et kort svar, men det er liten tvil om at traumer, slik som du beskriver, er en viktig risikofaktor for psykiske lidelser, og slik sett også suicidalitet.
34 Liker

Vellyked utad

Innsendt av:

Hei, jeg er en kvinne, 34 år, gift og ingen barn. Jeg har høy utdannelse, god jobb, flott utsende og sunn livsstil. Jeg har imidlertid veldig begrenset livsglede og føler at livet er et jagg. Jeg er ofte deprimert og det hender at jeg tenker på selvmord. Da lager jeg konkrete planer om selvmord i mitt hode og for meg funker det som en " befrielse" å vite at det er et alternativ. Jeg kan tenke slikt: " hvis jeg ikke får ting til på jobben så kan det være en løsning, samme tanker har jeg om tilfellet hvis jeg forblir barnløs, det er min største frykt. Jeg har mange gode dager også men tanken om selvmord er stadig der. Jeg tør ikke å snakke med noen om det, jeg er på mange måter heldig og føler at det er ikke riktig at jeg klager, det er mange som har det verre. De gangene jeg virkelig vurderer selvmord som alternativ er det mine nærmeste jeg tenker på og det har alltid stoppet meg. Jeg kan ikke påføre dem den smerten tenker jeg. Bør jeg søke profesjonell hjelp eller er det teknikker jeg kan lære selv for å øke livsglede?
I steden for å slite med dette over lengre tid så vidt jeg skjønner, synes jeg absolutt du bør snakke med noen om dette. Både nære venner / familie, fastlege og eventuelt psykolog / psykiater kan bistå. Du bør ikke skamme deg for å søke hjelp med disse plagene, og kan mulig lett lære å mestre negativt stress på andre måter enn ved selvmordstanker.
35 Liker

Grunnen

Innsendt av:

Hva fikk deg til åstarte å forske på selvmord?
Mange tilfeldigheter sammen med en mangeårig interesse for alvorlige psykiske lidelser og forskning på og behandling av disse, samt et jobbtilbud...
37 Liker

Soldatvateraner, en glemt gruppe i statistikkene?

Innsendt av: Kjell

Forsvaret eller helsevesenet fører så vidt jeg vet ikke noen statistikk over selmord blant soldater med psykiske senskader (PTSD).
Selv registrerte veteranforeninene minst 21 selvmord i 2011. Finnes det noen forskning på dette og hvor stor risiko er det blant veteraner?
I USA er dette tallet sammenlignet med ellers i befolkningen svært høyt.
Ja, norsk forskning, Siri Thoresen, nå på NKVTS har doktorert på dette. Søk event. på pubmed.gov
mvh

F
31 Liker

Hjertesukk

Innsendt av: Arne

Hei, har selv følt fortvilelsen det er å jobbe for å få hjelp til psykisk syk. Det er på tide at det blir sett på som en svært alvorlig sykdom som ofte får tragisk utgang. Når noen spør hva min far døde av, svarer jeg pga psykisk sykdom, da er det ikke spørsmål om hvordan han døde, det sier seg selv. Nå fokuseres det på de som dør på institusjoner, hva med alle de som skriker om hjelp, og som ikke får, og som dør på dørstokken. Det var store mørketall for 20 år siden, noe sier meg at det er ikke stort bedre nå. Det kan stilles spørsmål og diskuteres i hjel, men min oppfatning er at det hjelper så lite.
Det er mye som gjenstår, men mitt klare intrykk er at vi har fått økt fokus på dette de siste årene, særlig etter at de Nasjonale Retningslinjene for selvmordsforebygging i psykisk helsevern ble publisert i 2008.
40 Liker

Ikke tatt på alvor pga. diagnosen

Innsendt av: Frustrert

Hei! Jeg har vært lenge i psykiatrien, for det meste poliklinisk. Da jeg ble innlagt første gangen for noen år siden pga. depresjon, ble jeg utredet det påfølgende året også i døgnavdeling. De kom frem til at jeg har en diagnose der det sies at trusler om selvmord er et vanlig kjennetegn. Før jeg fikk denne diagnosen ble jeg alltid tatt på alvor og ble passet på om situasjonen tilspisset seg og jeg ble mer og mer suicidal, men etter at jeg fikk denne diagnosen, så begynte de å bry seg mindre om å beskytte meg. De sendte meg ut på tur da jeg var på det verste, både mtp. suicidalitet og angstanfall, de lot meg være alene på rommet da suicidalfaren var overhengende, og jeg endte opp med flere alvorlige forsøk. Det medfulgte også mange sårende kommentarer og psykiske overgrep tilknyttet diagnosen og deres oppfatning av min adferd i relasjon til diagnosen. Inntrykket mitt er at denne diagnosen settes lett av behandlere som mener de har et vanskelig behandlingstilfelle. Man er jo både "manipulerende", "behandlingsresistent", "oppmerksomhetssyk" osv. Er det riktig at de bare, pga. diagnosen, skulle vente til jeg lyktes fordi jeg likevel var et "umulig tilfelle"? Har ikke alle rett til å bli tatt alvorlig? Jeg tenker mye på å gå videre med denne saken ift. at jeg fikk en diagnose jeg ikke er enig i, samt at jeg ikke mottar forsvarlig hjelp for denne diagnosen(altså feilbehandling). Jeg kunne ha dødd hadde jeg ikke hatt sterkere vilje til å fortsette. I tillegg så nektes jeg ny utredning fordi de er fast bestemte på at jeg har diagnosen, som jeg forøvrig ikke har noen symptomer på eller har hatt over lang tid. Hvor skal jeg henvende meg da?
Se svar over om lignende problemstillinger, eventuelt også om kronisk suicidalitet. Det er helt vesentlig å ha et godt forhold til en stabil behandler. Forsøk å ta det opp med den du har, eller sjekk ut alternativer, f.eks privatpraktiserede psykolog / psykiater.
34 Liker

Det siste tabu

Innsendt av: Torkjell Haugen

Jeg vil bare si at jeg synes det er fint at dette med selvmord kommer frem i media og diskuterers. Til sammenligning dør det omkring 230 personer i trafikken i Norge hvert år og det får store oppslag og man diskuterer og implementerer handlingsplaner.
Innenfor selvmordstatestiken er det sikkert mørketall, slik at antall selvmord i Norge pr år er høyere alikevell så er det nærmest tabu å skrive og debatere dette. Så igjen, fint at du setter dette på dagsorden!
Takk!
F
34 Liker

Min sønn tok livet sitt for noen år siden.

Innsendt av: Mor

Har jeg krav på innsyn i hans legejournal? Han var ikke inn under psykiatrien så vidt jeg vet. Jeg vet at han var sykemeldt, men sa selv at han hadde trøbbel med ryggen, men virket deprimert.
Hvordan går jeg isåfall freder å få en kopi av hans journal eventuelt?
En Annen ting: kan jeg ha innsynsrett i politijournal (de tok saken, da en person fant han etter selvmordene) Jeg tenker på dette nesten daglig, det plager meg.
Svaret på begge sp. er ja. Henvend deg til legen han hadde, alternativ til Helsetilsynet samt til Politiet lokalt. Det er svært forståelig at dette plager deg, forsøkt å snakke med noen, f.eks fastlegen din om dette? Sjekk også leve.no

mvh

Fredrik A. Walby
32 Liker

Eutanasi

Innsendt av: Annonym student

Hei.

Jeg er over en lengere periode deprimert og går med selvmordstanker, men får meg ikke til å gjennomføre disse. En lengere periode med gjevnlige besøk hos psykolog har ikke endret mitt ønske.

Jeg har registert at det i blant annet Nederland og Belgia er mulighet for aktiv dødshjelp for folk med psykiske lidelser. Det hadde vært av interesse for meg å vite om en norsk statsborger kan benytte dette systemet.
Se svar over også. Mitt råd må være å gjøre flere forsøk på behandling. Det finnes mange alternative tilnærminger, målet må jo være at du blir kvitt eller får redusert plagene, helsepersonell vil ikke hjelpe noen med å dø.
32 Liker

Trussel. Snakke direkte til personen om den?

Innsendt av: W.Orried

Hei,

Når en får høre at en venn har truet med å ta livet sitt. Kan en spørre den vennen direkte om han har truet med å ta livet sitt og hvorfor?
Eller bør man velge en annen fremgangsmåte?
Ja, se også svar over. Forsøk å finne ut hvorledes personen har det.
34 Liker

Samfunnsansvar

Innsendt av: Mor/datter

Hei
Jeg mistet min sønn i selvmord 2001 og min far i selvmord 2003. Har fulgt med på denne debatten siden 1999, da min sønn ble psykisk syk, og jeg blir trist, lei meg og sint for at samfunnet og politikere ikke setter mere ressurser inn for å få ned tallene på selvmord. Vi er ca 500-600 familier hvert år som blir rammet av denne tragedien. Jeg har i dag akseptert de valgene min sønn og far tok, og har lært meg til å leve med sorgen og savnet. Til alle dere andre der ute som opplever denne smerten , vil jeg si at hverdagen blir annerledes etter hvert.
Hei. Jeg synes avsluttningen på ditt innlegg er svært viktig for andre etterlatte å merke seg. Det gjøres allerede mye bra selvmordsforebyggende arbeid, men jeeg er helt enig med deg i at vi må gjøre mere, både innenfor og utenfor helsevesent. Takk for din kommentar.
29 Liker

Mørketall, ulik behandling, kritikk.

Innsendt av: Hanne

Forskes det noe på hvor høye mørketall det er, (det fremstår som at det må være store mørketall), og blir det forsket på at den behandling som gis er veldig person avhengig etter hvilken psykiater en møter, (ser en tydelig i saken med ABB) og forskes det noe på at kritikk av kolleger innen psykiatien kan føre til negative sanksjoner (eks lite miljø, verner om hverandre) og at alt dette til sist går utover pasientene som oftes ikke står frem for psykiske lidelser er ennå noe tabu?
Mørketall er per definisjon en ukjent størrelse, men fra andre kilder er det klart at disse ikke er svært store. Jeg er enig i at det er et problem at behandlingsopplegg er for tilfeldige. Økt fokus på kvalitet i psykisk helsevern er svært viktig. Det foregår imidlertid mye debatter i miljøene, tro det eller ei!
37 Liker

Forskning

Innsendt av: Mats

Jeg er opptatt av en spesiell gruppe i samfunnet som det ikke er noe som helst fokus på, men hvor selvmordsstatistikken er høy. Kan man ta kontakt med dere for å få igang forskning på slike ting?
Hei.
Vanskelig å gi deg noe godt svar når du ikke sier hvilken gruppe det gjelder. Sjekk våre nettsider for info om prosjekter, kontaktopplysninger mV: www.selvmord.no
mvh
Fredrik A. Walby
38 Liker

Pårørendes rolle, og taushetsplikten

Innsendt av: pårørende som er i ferd med å gi opp

Hvordan kan det ha seg at helsevesenet kan pratisere fullstending taushetsplikt overfor pårørende, inkludert barn på 18-19 år, når en vet at det er til skade for den syke? Det er også til skade for ungdommen som ikke vet noe sikkert, men lever oppi det. Det begrunnes jo med krav fra pasienten,(godt voksen) som alle skjønner at ikke vet sitt eget beste lenger. Virker som helsevesenet, inkludert NAV er forferdelig redd for å gjøre formelle feil. Det er sterkt medvirkende til dårlige resultat i psykiatrien, i hvertfall i dette tilfellet hvor resultatet kommer til å bli nok en varslet katastrofe.
Se også over, helsevesenet har en lovpålagt plikt til å samarbeide med pårørende, selv om dette av og til kan være svært komplisert, bl.a. oppmot en annen lovpålagt plikt; taushetsplikten.

mvh
Fredrik A. Walby
31 Liker

Høna eller egget

Innsendt av: Anne Grethe Teien

Finnes det noen som tar på alvor - og forskes det overhodet på selvmord som konsekvens av feilbehandling i psykiatrien?Det er lett å skylde på psykdommen når noen tar sitt eget liv i psykiatrien. Men det snakkes lite om andre årsaksforhold som gjør pasienter suicidale. Jeg kunne vært en i statistikken - men overlevde alvorlig selvmordsforsøk. Var ikke - og hadde aldri vært suicidal før jeg havnet i tvangspsykiatrien og fikk tung depresjon som bivirkning av antipsykotisk medisin - som ble gitt med tvang attpåtil (behandl.kriteriet). Jeg er stygt redd jeg ikke er den eneste som er blitt utsatt for suicidalitetsfrembringende behandling. Så mitt spørsmål er altså: tas dette perspektivet på alvor av noen? Forskes det på det? (hva gjør f.eks tvangsbehandling m mennesker over tid? Alvorlige bivirkninger av medisiner? ) Tas det konsekvenser av evt kunnskap?
Tvang diskuteres svært mye i Norge, og det foregår også noe forskning. Det er svært komplisert å studere eventuelle økte effekter på suicid av tvungen behandling, jeg fant ingen sammenheng i et studie i Oslo (Walby 2006). Mange studier viser at rask og effektiv behandling ved alvorlig psykiske lidelser enten det er psykoser eller depresjoner fører til mindre selvmordstanker og færre selvmordsforsøk.
36 Liker

Sucidale tanker (mann 39)

Innsendt av: Ensom og forlatt

Jeg har nettopp opplevd en samlivsbrudd. Det har vært så tungt at jeg sliter noe voldsomt, det er snart 5 mnd siden det skjedde. Jeg har kanskje vært deprimert i en periode i forholdet, og da det ble slutt toppet det hele seg. Jeg går rundt og har det så tungt så tungt. Jeg har sucidale tanker titt og ofte.
Har vært hos en privat psykolog, som jeg syntes ikke fungerte overhode, har også vært i kontakt med fastlegen min som skrev ut 3 forskjellige sovepiller og antideprisiva, dette var i april. Jeg har tatt sovepiller i en periode, men sluttet med dette for 5-6 uker siden. Jeg turte ikke å starte opp med antideprisiver pga fare for økt sucidalitet, også det faktum at jeg ser på det som et nederlag.

Jeg er ensom, jeg er forlatt, jeg takler ikke hverdagen. Jeg straffer meg selv ved å ikke spise.
Dette er tungt så tungt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
Hei.
Det høres som om du trenger mer hjelp for å komme ut av dette. Om det er antidepressiva eller samtaler eller begge deler er ikke mulig å si noe om uten å ha snakket med deg. Ikke gi opp, ta kontakt med fastlegen din igjen, be om å bli henvist til spesialist, f. eks et Distriktspsykiatrisk senter. Alternativt kan du gå på legevakt (Psykiatrisk legevakt hvis du bor i Oslo området). Det finnes effektiv hjelp for de plagene du beskriver, derfor viktig at du skaffer deg dette.
mvh
Fredrik A. Walby
39 Liker

depresjon, selvmord og psykoser

Innsendt av: Berit

Hei.
Etterlyser litt faktabasert info. Jeg er kjent med at livssituasjoner kan være triggern, men det må jo skje noe fysisk i forkant i kroppen også.
Utenlandske leger har uttalt at depresjon kan måles av en blodprøve kalt IL6. Tar norske leger denne prøven og hva måler den egentlig? Utløses depresjon og psykoser av ustabile hormoner og andre stoffer i kroppen? Hvis det er slik at hormoner og stoffene i kroppen er ustabile, hvorfor blir en ikke opplyst om dette og hvorfor settes det ikke opp en kostplan?
Hei.
Kjenner ikke til den spesifikke blodprøven du nevner, men generelt er det velkjent at somatiske tilstander kan utløse f. eks depresjoner og psykoser. Ikke minst er hormoner sentralt. Bl.a. derfor gjøres det helt regelmessig somatiske undersøkelser inkludert blodprøver ved f.eks innleggelse på psykiatrisk avdeling.
mvh
Fredrik A. Walby
33 Liker

Medisineringen sin rolle!

Innsendt av: Dr. Jozeph.K

Skremmende tall, og hvor mange selvmord kan ha sin rot i behandlingen?
Psykiatri er synsing, -og fikk vi ikke et utmerket eksemper i sak Breivik!
Se svar over, psykiatri er langt fra bare synsing
35 Liker

tallene

Innsendt av: lisa

inkluderer tallene barn som har tatt sitt eget liv?
Regner med det er tallene på selvmord under behandling du refererer til, og da er svaret ja. Men selvmord hos personer under 18 år er sjeldent, spesielt hos barn under omlag 15-16.
41 Liker

Verdighet

Innsendt av: schizoaffektiv

Nå er jeg drita lei av dere forståsegpåere. Dere skjønner jo ikke engang hva som forårsaker schizofreni, bipolar, ADHD, OCD, autisme, osv.

Hvorfor i all verden tar dere ikke etterprøvbar vitenskap i bruk? Orthomolekylær medisin VET hva den underliggende årsaken er. Og som regel lar den seg rette på med ernæringsintervensjon.

Jeg har etter å stiftet bekjentskap med en nå død psykiater ved navn Abram Hoffer snudd livet helt ved å høre på han. Det virket merkelig til å begyne med, men etter hvert helt naturlig. Har også testet klinisk hva de underliggende ubalansene er. Etter mitt syn lysår foran pilkastemetoden psyk-idioter driver med.

Joda, jeg har vært til psykolog. Og psykiater. Og det eneste de oppnår er å fremmedgjøre meg fra min egen kropp. Hva vitsen med det er, vet ikke jeg. Men uverdig er det.

Niacin var svaret jeg lette etter. Sammen med en hel masse andre ting som ikke bare har kurert depresjon, men en hel rekke symptomer og plager. Fabelaktig. Jeg sparket psykiateren som allikevel var en løgner jeg måtte presse til å innrømme at han ikke drev med kurativ virksomhet.

3 måneder tok det meg å få livet tilbake. 6 måneder og jeg begynte å jobbe ganske intensivt. Og nå er jeg snart ute i en fast deltidsjobb.

Jeg sier ingenting på at folk tar livet sitt når idiotene i det kongelige norske helsevesnet sliter med småting som depresjon. Enkelt er det når man vet hvordan.

Regner meg som kurert, selv om histamin-nivået mitt er en smule for høyt ennå. Men det fikser jeg UTEN legen. I det hele tatt har jeg ikke blitt annet enn motarbeidet etter at jeg begynte å kurere.

Psykiatrien har EFFEKTIVT doblet antall selvmord på et par år.

Dere er noen hjelpeløse klovner. Ikke kan dere følge egne retningslinjer og uten skikkelig overblikk over underliggende faktorer kommer dere til å doble antall selvmord IGJEN.
Så langt jeg vet er ikke "Orthomolekylær medisin" etterprøvbarat overhode.
Mange områder i psykiatri og klinisk psykologi har en robust vitenskapelig base, men det er også en rekke områder med lite kunnskap.
Det stemmer ikke at psykiatrien har doblet antell selvmord på et par år som du skriver.
mvh
Fredrik A. Walby
28 Liker

er det et mål å holde et lidende menneske i live?

Innsendt av: jørgen

hvis et menneske lider og vil dø, skal da pårørende forvente at han/hun skal fortsette å lide fordi de ikke kan håndtere døden? er ikke dette toppen av egoisme? hvis noen vil dø så mener jeg de skal få lov til å dø.
Selvmord er ikke forbudt. Imidlertid er det såkalte rasjonelle selvmord svært sjeldent. Som oftest ligger det ulike belastninger og ikke minst psykiske plager til grunn. Mye av dette kan behandles eller avhjelpes på andre måter. Det er jo sært tragisk at et menneske dør i en situasjon som hadde blitt bedre om noe tid? Forskning som har fulgt overlevende etter svært alvorlige selvmordsforsøk viser klart at mange har det mye bedre noe år senere, og er svært glad for at de ikke døde.
mvh
Fredrik A. Walby
31 Liker

thank you

Innsendt av: Mika

wow, I like your stance finding it's reality in laying open the data and facts. in Austria there is another way to handle the topic. it is discussed in medical peer situations but there is an agreement with the media not to publish numbers to suicide in order to prevent personation. also I deem the processing in the aftermath of a suicide to find a lack on personal reflection in the medical teams and therefore premature assessment of the diagnostics and evaluation (blind spots growing guaranteed)
thank you for what you publish and make it a topic for the public - please make this process public to other media around the world. some is the carpet to sweep this topic under by saying "it is like it is - the statistics don't let is be better"closer than finding a way to prevent.
Thanks for your comment!
28 Liker

Arvelig

Innsendt av: Martine

Hei, Fredrik.

Jeg er en jente på 26 som har slitt mye med depresjoner, angts, lav selvtillit og en del selvmordstanker i hvert fall de siste ti årene, om ikke mer.
Etter noen år i terapi forstod jeg at mye av dette kan forklares med en temmelig tøff oppvekst, med mye mobbing på skolen, men også at mine foreldre hadde sin rolle i mine psykiske problemer.

Jeg har nemlig en far som allerede som ungdom ble lagt inn på en psykriatisk institusjon, og som ofte truet med å ta sitt eget liv da vi ungene var små.
I tillegg har jeg en mor som av og på har hatt depresjoner og generelt uforutsigbar og krevende psyke.

Jeg klandrer dem ikke for at jeg har blitt som jeg har blitt, men jeg lurer på hvor mye foreldrenes psykiske helse smitter over på barna. Blant annet har jeg lest at depresjoner kan være arvelige, og da tenker jeg at selvmordstankene jeg ofte har også kan være delvis relatert til arven fra mine foreldre.

Har du noen tanker rundt dette?
Det er et komplisert spørsmål du stiller, som jeg bare her kan svare kort på, men som du kan drøfte videre med din behandler. Har svart tidligere på et spørsmål om genetikk, se også dette. Det er klart at arv er involvert når det gjelder depresjon og mange andre psykiske lidelser som f.eks angst. Samtidig er også hva vi opplever gjennom livet, ikke minst av langvarige alvorlige belastninger slik som du beskriver, vesentlige for hvordan vi utvikler oss og hva slags problemer vi eventuelt får. Ofte er det summen av påvirkninger fra både arv og miljøet rundt oss som er det vesentligste.
mvh
Fredrik A. Walby
34 Liker

Aktiv Dødshjelp

Innsendt av: Dignitas

Tror du tilbud om verdig død/aktiv dødshjelp ville hatt noe å si for årsaken til selvmord her i landet? Altså, hvis norge tillot aktiv dødshjelp, ville man da sett en stor forskjell i statistikken som omhandler årsak? (f eks alderdom vs psykiatri)
Nei. Dette er en meget liten gruppe, svært kontroversielt, og mye av den forskingen som har vært gjort viser at det ofte er behandlbare psykiske lidelser som er involvert i gruppen som ønsker dette.
mvh
Fredrik A. Walby
29 Liker

Hva sier jeg til en jeg TROR kanskje vil ta selvmord?

Innsendt av: Ole

Hei
For to år siden tok min nærmeste barndomsvenn livet sitt. Han var en begavet student som etter noen år ble tung alkoholiker og etter en stund valgte å ende livet. Vi hadde ikke snakket sammen på en stund. Jeg spurte faren min, som var bestevenn med min kamerats far, om det kunne gjøre noe godt hvis vi kom i prat igjen..han trodde ikke det...og det ble aldri noe av.
Jeg har hatt flere klassekamerater som har blitt psykisk syke, oftest i tenårene og utover. Vanlige folk - dyktige på skolen, veldig sosiale, dominante personligheter med lederverv osv.. Jeg har vurdert å snakke mer med enkelte, men rådet fra nærmiljø er ofte "Hold deg unna". Er det kanskje bare jeg som ikke har turt å ta steget og ta kontakt, eller er det slik folk flest legger opp til?
Ser ut som dette og spørsmålet over er de samme, svarer derfor her på begge. Vi synes vel alle det er vanskelig å bry oss, spesielt når man ikke har hatt kontakt med noen på lang tid, og ikke minst når man er bekymret for noe så privat som psykiske plager, rus og selvmord. Man kan ikke klandre seg selv for ikke å ha hindret et selvmord under disse omstendighetene, men generelt er det ikke farlig å gjøre et forsøk på å oppnå kontakt, spørre direkte om hvordan personen har det, og gjerne spesifikt om vedkommende har tanker om å ta sitt eget liv.
mvh
Fredrik A. Walby
34 Liker

Behandlinsinstitusjoner - alternativer til de offentlige?

Innsendt av: Bror

Hei,

min mor ble behandlet på Sandviken på 90-tallet og det hele endte i medisinering og dessverre tilslutt selvmord.

I den senere tid har også min søster begynt å slite psykisk, og har etter et selvmordsforsøk latt seg frivillig innlegge på samme institusjon.

Diagnosene og medisineringen endres med gjevne mellomrom og dialogen med oss pårørende er fraværende. Det virker som at det "må være slik" da de er redd for evt. følger ved en tragisk utgang, og derfor vil begrense hva de kommuniserer til oss underveis.

Jeg er selvsagt bekymret for min søster og min største frykt er at historien her skal gjenta seg.

Jeg innser at selvmordsforebygging ikke er en eksakt vitenskap og at man i beste fall kanskje falmer i mørket - men uten å gå inn i detaljer er det konkrete situasjoner og hendelser i behandlingsopplegget som er sjokkerende.

Mitt spørsmål er ganske enkelt - er man i Norge prisgitt disse offentlige behandlingsinstitusjonene hva gjelder alvorlige psykiske problemer, eller finnes det seriøse, private alternativ? I så fall - hvilke?
For pasienter som trenger sykehusbehandling (innleggelse) finnes deg meg bekjent ingen private tilbud. For behandling utenfor sykehus finnes det mange psykologspesialister og psykiatere som driver privat, med eller uten avtale om refusjon fra det offentlige. Du vil finne mer informasjon om dette på nettidene til de regionale helseforetakene. Du skriver at dialogen med sykehuset er helt fraværende. Spesialisthelsetjenesten har en plikt til å samarbeide med pårørende, ikke gi dette opp.
mvh
Fredrik A. Walby
36 Liker

Selvmordsforsøk/alvorlig selvskading

Innsendt av: pårørende

Er nær pårørende til pasient med diagnosen Emosjonell personlighetsforstyrrelse(Borderline).
Pasienten har fått mange diagnoser før de tilslutt fallt ned på denne. Alle tilleggsdiagnoser blir totalt oversett, et ikke-tema. Jeg som pårørende blir overhodet ikke hørt.Det er så absolutt andre diagnoser også!
Ifølge Østmarka-St.Olav (som gjelder i dette tilfelle) så blir pasienter med denne diagnosen sykere av å være innlagt. De må bli frisk hjemme..
Etter at pasienten fikk denne diagnosen har alle innleggelsetilbud falt bort. Kun akutte innleggelser ved selvmordsforsøk-og alvorlig selvskading. I dette tilfellet er historikken lang ang- disse hendelsene.
Østmarka sitt svar på dette er at det "bare" er rop om oppmerksomhet. De må lære å ta ansvar for sitt eget liv..denne tolkningen har de også etter utført selvmordsforsøk under akuttinnleggelser
Da jeg stilte spørsmålet: Enn med alle de som "lykkes" , noe som statistikken dessverre bekrefter?
Svar fra en overlege på Østmarka akuttpost: Den prosenten må vi dessverre leve med. De som "lykkes" mislykkes egentlig....
Jeg sitter igjen med en følelse av at det virker som om å få flest mulig over på denne diagnosen er for å få frigjort litt plass i psykiatrien...da dette tilfellet dessverre ikke er enestående, har hørt om mange som møtes med disse holdningene.
Hvorfor skal ikke denne pasientgruppen ha krav på innl.plass da de sliter like mye med destruktive tanker og det å takle en tung hverdag alene?
Hvor mange skal vi miste før det skjer en endring?
Hilsen bekymret og redd pårørende.

Hei,
Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse er helt klart en tilstand som forårsaker svær lidelse, ikke minst hos pasienten selv, men også hos pårørende. Vi har i de siste årene fått flere typer effektiv behandling for dette, blant annet Dialektisk atferdsterapi og Mentaliseringsbasert terapi. Felles for disse er at de er basert på strukturert samtalebehandling over tid, utenfor sykehus. Mange pasienter med denne typen problemer har rett og slett negativ effekt av innleggelser, og man forsøker derfor å unngå dette. Nasjonale retningslinjer om selvmordsforebygging har et eget kapittel om tiltak for denne pasientgruppa, du finner disse på http://helsedirektoratet.no. Der er det også beskrevet hvor viktig samarbeidet med pårørende er. Til slutt; nyere forskning viser at prognosen er mye bedre enn vi trodde før, men man må allikevel tåle å leve med usikkerhet over lang tid, og det er svært krevende for både pasient, pårørende og behandlere.
mvh
Fredrik A. Walby
36 Liker

Suicidforsøk

Innsendt av: Mia22

Hei :)

Alt jeg vil er å dø fordi jeg klarer ikke å blir frisk. Depresjon og personlighetsforstyrrelse gå liksom aldri over. Jeg prøver å spise mindre og trene mer slik at jeg får et annet fokus, men da får jeg dm tidl spiseforstyrrelses plagene igjen. Det blir feil uansett. Dessuten så er jeg til prest og plage for politi og helsevesen i de dårlige periodene, men det er ikke meninga å være til bry. Jeg har prøvd å ta livet mitt mange ganger, men desverre så lever jeg fortsatt. Bruker selvmordstanker å gå over selv om man har hatt det i tre år konstant? Jeg har nemlig fått beskjed om at jeg er kronisk suicidal. Og hvor får jeg egentlig hjelp? For sier jeg i fra om at tankene er veldig sterke, så er det ingen som hører på meg. Og da blir det bare til at jeg prøver å ta livet mitt fordi at det hoper seg opp. Jeg synes dessuten det er vanskelig å være innlagt fordi at noen er så fysisk hardhendte uten at jeg har gjort noe, og noen kommer med ekle kommentarer. Får liksom mer lyst til å ta livet mitt da.. men sier jeg i fra om det, er det ingen som tror på meg. Det gjør faktisk vondt det de gjør. I vinter var jeg innlagt 4 måneder pga realitetbrist, men så ble jeg skrevet ut plutselig, og da var jeg fortsatt dårlig. Jeg var så redd for at folk skulle skade meg/var ute etter meg ol så jeg isolerte meg. Virker som om suicidtanker aldri forsvinner. Kommer det noen gang til å gjøre det? Vet ikke hva jeg skal gjøre?
Hei,
Ut fra hva du skriver har du åpenbart langvarige og sammensatte problemer. Innleggelse er sjelden løsningen i forhold til depresjon og personlighetsforstyrrelse, men kan være det i forhold til realitetsbrist som du også beskriver. Det er helt klart mulig å få mindre selvmordstanker etter hvert. Når selvmordstankene har satt seg fast, blitt ”kroniske” som du sier, tar det ofte flere år å bli bedre. Det viktigste i forhold til denne typen plager er å gå i fast strukturert samtalebehandling med en terapeut du stoler på. Mange med denne typen problemer opplever ofte også å få det bedre i 30-40 årene. Hold ut!
mvh
Fredrik A. Walby
37 Liker

Selvmord og ufungerende sviktende system

Innsendt av: Lilly

Jeg, som pasient ved et Dps kontor i Oslo opplever at det tar helt opp til ett år å få timeavtale, selv om en er i systemet. Er dette vanlig og hva kan gjøres konkret utover å ringe gjentatte ganger i ett forsøk på å oppnå kontakt ?
Jeg sendte også brev for å etterlyse en spesialisterklæring til NAV, og fikk da svar 9mnder senere. Erklæring var tilbake datert 9mder og totalt ubrukelig!! OG det medfølgte et utdrag av en annen pasients journal. Dette er kritikkverdig, uverdig behandling, og skaper en stemning av å ikke kunne stole på spesialisten. Hva konkret kan jeg som pasient gjøre? Vær snill og ikke svar prat med spesialisten. Det har jeg prøvd og det fungerer ikke. Slik det er idag tør jeg rett og slett ikke ha kontakt med DPS fordi jeg er redd den uverdige, late, kunnskapsløse behandlingen.
Hørtes ikke bra ut. De rådene jeg kan gi deg i denne situasjonen er å drøfte saken din videre med fastlegen, eventuelt DPS ledelsen hvis du er villig til det.
mvh
Fredrik A. Walby
34 Liker

Min bror sliter og vi vet ikke mer hva vi kan gjøre

Innsendt av: Val

Hei!
Jeg vet ikke hvor jeg skal henvende meg videre. Jeg har henvist meg til fastlege, nav og frivillighetssentralen.
Jeg har en bror som er ekstremt deprimert og har sagt flere ganger at han vil ta selvmord. Han røyker hasj. Han har aldri hatt noen konkrete ambisjoner i livet sitt. Alle de 4 gangene han har bodd for seg selv. Har han havnet i problemer med politiet. Av den grunn bor han hos foreldrene mine pga mine foreldre vil ikke at han skal havne i mer trøbbel. Men livet for foreldrene mine er blitt helt forferdelig hjemme fordi hver gang min mor el min far ber han om hjelp til noe skriker han til de. Han snakker ikke til familien sin han skriker til alle og bare snakker dritt. slår i veggen og kaster ting rundt.
Han er en manisk samler i tillegg han fyller rommet sitt med masse søppel fra dynga. Mine foreldre har kastet han ut, men nytter ikke han kommer og ber om unnskyld og behandler alle som dritt deretter.
Systemet i Norge er sånn at han må ta egne avgjørelser hvis man vil ha behandling el ikke.
Er det en mulighet for at han kan bli tvangsinnlagt eller få obligatorisk behandling, evnt ikke få penger av nav hvis ikke han går på psykiatrisk behandling?
Dette høres ut som en situasjon som krever utredning og sannsynligvis behandling.
Bruk hans fastlege, eventuelt din egen, eller f. eks akutt-teamet på din lokale DPS som samtalepartner. Kommuneoverlegen kan også om nødvendig fatte vedtak om tvungen legeundersøkelse.
mvh
Fredrik A. Walby
40 Liker

Psykologens taushetsplikt

Innsendt av: Anita

Hei!
Har en psykolog også taushetsplikt i de tilfeller der klienten forteller han/hun står i stor fare for å begå selvmord? Eller kan psykologen da sørge for å få klienten innlagt mot sin vilje?
Såfremt det kommer frem at faren for selvmord er høyst reell og ikke en tom trussel.
Hei,
Dette har ikke egentlig med taushetsplikt å gjøre. Alt helsepersonell har plikt til å drive faglig forsvarlig, som ledd i dette kan det bl.a. være nødvendig å ta grep for å få en pasient innlagt på sykehus.
mvh
Fredrik A. Walby
32 Liker

Genetisk?

Innsendt av:

Mine foreldre var søskenbarn, og jeg har hatt to søsken som har tatt selvmord. Kan det ligge noe genetisk bak dette?
Hei,
Generelt er det en genetisk komponent ved selvmordsatferd. Dette gjelder dels sårbarhet for psykiske lidelser hvor mange av disse er dels genetiske i seg selv, men også risiko uavhengig av dette, trolig knyttet til regulering av følelser, impulsivitet mv.
Med vennlig hilsen

Fredrik A. Walby

Tidligere intervjuer

Spør rådgiveren vår om privatøkonomi

Spør rådgiveren vår om privatøkonomi

SPESIALTILBUD TIL DP+ ABONNENTER: En gang i uken kan du som er abonnent på DP+ stille spørsmål i nettmøte til vår rådgiver Øyvind Røst. Du kan spørre om hva du vil innen privatøkonomi; skatt, aksjer, fond, banklån og renter, boligjus, samlivsjus med mer. Det er bare abonnenter på DP+ som kan stille spørsmålene og lese svarene. (PS: Husk at spørsmålene og svarene kan leses av flere, så ikke legg inn private detaljer.)
Kl.14.00: Spør ekspert om ubåtmysteriet

Kl.14.00: Spør ekspert om ubåtmysteriet

Send inn dine spørsmål om ubåtmysteriet i Sverige. Tett på nett-intervjuet med Ola Tunander starter mandag klokken 14.00. Tunander har publisert arbeider innen sikkerhetspolitikk, terrorisme, statsteori, marinestrategi, geopolitikk og den kalde krigens historie. Tunander har bidratt med flere bøker om den kalde krigens ubåtaktiviteter i svenske farvann. Han satt i en granskningskommisjon oppnevnt av den svenske regjeringen for å undersøke dette.
Spør rådgiveren vår om privatøkonomi

Spør rådgiveren vår om privatøkonomi

SPESIALTILBUD TIL DP+ ABONNENTER: En gang i uken kan du som er abonnent på DP+ stille spørsmål i nettmøte til vår rådgiver Øyvind Røst. Du kan spørre om hva du vil innen privatøkonomi; skatt, aksjer, fond, banklån og renter, boligjus, samlivsjus med mer. Det er bare abonnenter på DP+ som kan stille spørsmålene og lese svarene. (PS: Husk at spørsmålene og svarene kan leses av flere, så ikke legg inn private detaljer.)

Faste spaltister

Vektklubb